Vikram Kolmannskog

Tidigare publicerad i Norsk Gestalttidsskrift. Årgang XVII nr 2 HØST 2020

Denne artikkelen undersøker heteronormativitet i terapi og terapiutdanning. For dette formålet gjennomførte artikkelforfatteren, som også er lærer ved Norsk Gestaltinstitutt, et gestalteksperiment med studenter. Mange studenter uttrykte ingen heteronormative antagelser. Dette kan henge sammen med gestaltterapiens fenomenologiske tilnærming. Det ble imidlertid også klart at flere hadde gjort antagelser. Det er viktig å normalisere fenomenet, klargjøre at heteronormativitet er et feltfenomen, at det ikke handler om at noen er dårlige mennesker. Samtidig kan vi prøve å øke bevisstheten vår og bli mer frigjort selv og støtte andre i deres frigjøring. En anbefaling er at eksperimentet tas inn som del av utdanningen.

NØKKELORD: heteronormativ, mikroaggresjon, LHBT, seksualitet

1. Innledning

«Heteronormativitet» er et begrep som kan spores tilbake til den skeive akademikeren Michael Warner (1991). Det innebærer normer og forståelser av kjønn som todelt (mann/kvinne), essensielt forskjellige og uforanderlige; og tiltrekning, sex og forhold som noe som skjer mellom disse to kjønnene og gjerne i visse former (penetrasjon av vagina med penis, monogami, ekteskap) (se også Barker, 2014; McNeill, 2013; Weiss, 2020). Mennesker som har blitt ansett for å avvike fra disse normene, har gjennom historien blitt stemplet som kriminelle, gale, syndige og/eller syke og utsatt for en rekke sanksjoner (Ibid.). Avvikere har fått og tatt ulike navn, inkludert «skeiv». Jeg er selv en skeiv gestaltterapeut og lærer ved Norsk Gestaltinstitutt – og jeg er opptatt av å adressere heteronormativitet i utdanningen og i gestaltpraksis. I denne artikkelen presenterer jeg først mitt utgangspunkt og relevant forskning og teori, deretter et gestalteksperiment jeg gjorde på en undervisningssamling og til slutt observasjoner og refleksjoner fra dette eksperimentet. Jeg forutsetter i denne artikkelen at leseren har et visst kjennskap til grunnleggende gestaltbegreper.

2. Gestaltterapi, utdanning og skeivhet

«På mange måter har mine homofile behov gjort meg til en nigger» (Goodman 1977, s. 216; min oversettelse fra engelsk original). Dette er ordene til en av gestaltfagets grunnleggere, Paul Goodman, som var åpent bifil. Han fortsetter:

• Det som gjør meg til en nigger er at det ikke tas for gitt at min impuls er min rett. Da har jeg følelsen av at dette ikke er min gate. Jeg klager ikke på at forsøkene mine på å få seksuell kontakt ikke blir akseptert; ingen har krav på å bli elsket (unntatt små barn). Men jeg fornedres for å ha forsøkt i det hele tatt, for å være meg selv.

Som skeiv følger jeg Goodman, men som en brun og skeiv person har jeg blandede følelser når han bruker ordet «nigger». Goodman forteller selv at den svarte borgerrettighetsaktivisten Stokely Carmichael «rolig satte oss på plass ved å si at vi kunne alltids skjule vår disposisjon og passere» (Goodman, 1977, s. 216; min oversettelse fra engelsk original). Dette gir gjenklang hos meg. Jeg kan ofte passere som heterofil, men jeg kan sjelden passere som hvit blant andre hvite. Heteronormativitet handler delvis om nettopp dette fenomenet: Alle antas å være heterofile (inntil det motsatte er bevist), og dermed blir visse grupper eller aspekter av mennesker undertrykt og usynlige.

I Norge ble homofili avkriminalisert i 1972. Siden 2009 har vi hatt kjønns- nøytral ekteskapslov. Rettslig har vi vunnet mange kamper, og holdninger er i endring. Ifølge forskning er levekår for lesbiske, homofile og bifile i Norge på mange måter sammenlignbare med de for heterofile (Anderssen & Malterud, 2013). Men, ifølge den samme forskningen, er det fremdeles «en betydelig andel homonegativitet blant folk» (Anderssen & Malterud, 2013, s. iv). Mye uttrykkes i dag på mer skjulte måter og er ofte ubevisst og utilsiktet. Mindre bevisste holdninger kan avsløres gjennom tester på www.projectimplicit.net, websiden til Project Implicit, en av verdens største ideelle organisasjoner for psykologiske eksperimenter og studier. Selv jeg, en åpen homofil mann som kommer fra en progressiv familie og bor i et av de mest homovennlige lan- dene i verden, fikk følgende konklusjon for noen år siden da jeg først tok testen: «Dine data antyder en sterk automatisk preferanse for heterofile sammenlignet med homofile» (egen oversettelse fra engelsk original). Dette var en øyeåpner og jeg fikk personlig se hvor gjennomgripende og internalisert heteronormativitet fremdeles er, og hvor viktig det er å fortsette å adressere dette.

LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) opplever ofte mikroaggresjoner (Nadal et al., 2011; Nadal, Skolnik, & Wong, 2012; Nadal et al., 2014; Platt & Lenzen, 2013). Mikroaggresjoner kan defineres som «korte og vanlige krenkelser i form av ord, handlinger eller miljø, enten det er med vilje eller utilsiktet, som kommuniserer noe fiendtlig, nedsettende eller negativt mot medlemmer av undertrykte grupper» (Nadal, 2008, s. 23; min oversettelse fra engelsk original). En type mikroaggresjon kan være å handle på basis av heteronormativitet ved for eksempel å spørre en kvinne om hun har mann (Sue, 2010). En enkelt forekomst kan virke bagatellmessig – derav «mikro» – men de kan ha en kumulativ effekt over tid (Sue, 2010). Mikroaggresjoner har derfor blitt sammenlignet med myggstikk (Fusion Comedy, 2016). Mikroaggresjoner kan påvirke LHBT-personers velvære og bidra til mye psykisk lidelse (Balsam et al., 2011; Nadal et al., 2011; Nadal et al., 2014; Robinson & Rubin, 2015; Woodford et al., 2014; Woodford et al., 2015; Wright & Wegner, 2012).

Psykoterapi og psykiatri har en problematisk fortid hva gjelder dette temaet. Homofili var en diagnose – frem til 1977 i Norge. Inntil ganske nylig aksepterte ikke psykoanalytiske institutter i Storbritannia mennesker som identifiserte seg som annet enn heterofile, delvis fordi homofili kan forstås som mangelfull utvikling ifølge psykoanalytisk teori (Newbigin, 2015). I motsetning til dette har gestaltterapi helt fra starten hatt skeive mennesker som Paul Goodman i fremtredende stillinger, og det er ingenting i gestaltteorien i seg selv som er heteronormativ så langt jeg kan se. Snarere motsatt, skeivhet kan ha påvirket gestaltterapi: «[…] det å være en nigger ser ut til å inspirere meg til å ønske en mer grunnleggende menneskelighet, bredere, mindre strukturert, mer variert og der folk er mer oppmerksomme på hverandre. Med andre ord har min vanskelige situasjon gitt energi til min anarkisme, utopisme og gandhisme» (Goodman, 1977, s. 219; min oversettelse fra engelsk original). Jeg vil hevde at viktige begreper i gestaltterapi – som oppmerksomhet, fenomenologi og dialog – står i sterk kontrast til heteronormativitet og andre former for undertrykkelse. Likevel er gestaltstudenter og terapeuter en del av det større samfunnsfeltet og det vil eksistere partiskhet og forutinntatthet – og mye er, som forskning viser, mindre bevisst og utilsiktet.

Det er flere studier på hvordan heteronormativitet viser seg i terapirommet. Omdal gjorde en litteraturgjennomgang i sin masteroppgave i psykologi og skriver følgende i sammendraget:

• LHB-pasienter rapporterer om både positive og negative erfaringer med det å komme ut i terapi. Det er viktig at terapeuter kan møte LHB-pasienter med åpenhet og aksept, og unngå å overdrive og underdrive viktigheten av ens seksuelle orientering. Noen betingelser ser ut til å fasilitere og bedre denne prosessen. Tydelige tegn på at man har kunnskap om, eller er åpen for, ulike seksuelle minoriteter oppleves positivt. Sannsynligheten øker dersom terapeuten unngår å anta noe om pasientens seksuelle praksis og seksuell orientering gjennom bruk av kjønnsnøytralt språk. (Omdal, 2018, s. iv)

Et viktig spørsmål er hvilken trening terapeuter får og hvordan heteronormativitet håndteres i terapitutdanninger. En amerikansk doktorgradsavhandling studerte LHBT-mikroaggresjoner i en utdanning for «counsellors» (rådgivere/ veiledere) (Bryan, 2017). Resultatene antyder at LHBT-studenter opplever en rekke mikroaggresjoner. Et interessant funn er at «[…] forsømmelse av LHBT- temaer, en ofte nevnt mikroaggresjon, betydde at de var utilstrekkelig forberedt på å behandle LHBT-klienter, eller til å håndtere opplevelsene av diskriminering eller forutinntatthet de opplevde i sitt rådgivningsarbeid» (Bryan, 2017, s. 230; egen oversettelse fra engelsk original). En implikasjon og anbefaling er at «[l]ærerstaben kan hjelpe studenter til å se mikroaggresjoner som del av en læringsprosess for alle studenter, og beskrive hvordan disse hendelsene vil bli håndtert» (Bryan, 2017, s. 233; egen oversettelse fra engelsk original).

En homofil student ved et britisk psykoanalytisk institutt skriver anonymt om sine erfaringer (Anonym, 2015). Han forteller hvordan homofili først blir tematisert som en «perversjon» og senere som en del av et spesielt emne som kalles «Difference». Mens han er takknemlig for det spesielle emnet der homofili blir tatt opp på en mer sensitiv måte, har han også noen innvendinger og interessante refleksjoner om det:

• Dette er bare for å splitte av angst og for å kommunisere at vanskeligheter med seksualitet bare ligger hos homofile […] Homofili tilhører alle uansett hvem de elsker eller hvordan de identifiserer seg. Vi har alle hatt en homofil tanke i våre liv, og hvis vi ikke kan forbinde oss med den tanken, hvordan kan vi håpe på å jobbe i overføring med en annen?
  (Anonym, 2015, s. 9; egen oversettelse fra engelsk original)

Jeg pleide å identifisere meg som en homofil mann – H i LHBT – og det gjør jeg ofte fortsatt. Avhengig av situasjon og kontekst identifiserer jeg meg i dag i økende grad også som skeiv. Dette har relevans for terapi, undervisning, aktivisme og forskning. Browne & Nash (2010/2016) skriver:

• Skeiv teori utfordrer den normative sosiale ordningen av identiteter og subjektiviteter langs den heterofile/homofile-todelingen, så vel som privilegiet av heterofili som «naturlig» og homofili som dens avvikende og avskyelige «andre» […] Mens skeiv forskning oftest er interessert i å undersøke opplevelser fra kjønns- og seksualitetsminoriteter, argumenterer noen forskere for en «queering» av heterofile forhold, samt å inkludere grundig analyse av kategorien heterofili […] (s. 5; egen oversettelse fra engelsk original)

Jeg tror at skeivhet og «queering» kan være befriende for alle, ikke bare LHBT-personer. Heterofile undertrykkes også på sin måte av heteronormativitet. For eksempel vil mange på et eller annet tidspunkt føle tiltrekning til en av samme kjønn, men heterofile må passe godt på å undertrykke og/eller skjule dette for å fortsatt bli ansett som heterofile. Relevant i denne sammenheng er betraktningene til den homofile psykoanalysestudenten (Anonym, 2015).

Jeg finner flere likheter mellom skeiv teori og gestaltteori, inkludert fokus på prosess/det flytende, opprøret mot rigide todelinger (mann/kvinne, homofil/heterofil), lekenhet og eksperimentering (se også Kolmannskog, 2014). Både skeivhet og gestaltterapi kan også innebære å stille spørsmål ved og destabilisere todelinger i forskning som forsker/forskningsobjekt, innsider/outsider, teori/data, forskning/aktivisme (se også Browne & Nash, 2010/2016).

3. Eksperimentet

Siden jeg ble lærer ved Norsk Gestaltinstitutt i 2014 har jeg holdt en rekke ulike samlinger. Denne studien er basert på en tredagers samling for gestaltterapistudenter. For å anonymisere studentene unngår jeg her å nevne nøyaktig årstall/semester. De var i andre halvdel av tredje året, en tid da terapeutrollen er fokus og de fleste studenter har sin egen terapipraksis. Temaet for samlingen var «Seksualitet». Fra starten av var jeg åpen om min homofile og skeive orientering. En student nevnte ganske tidlig at hun var lesbisk, at hun ofte følte seg annerledes eller alene i klassen og var glad for å ha meg som lærer disse tre dagene. Om morgenen den andre dagen inviterte jeg klassen til å gjøre et eksperiment. Jeg beskriver dette eksperimentet her ikke minst for at det skal kunne brukes i terapiutdanninger. Planen min, som jeg ikke avslørte, var å øke bevisstheten om og reflektere rundt heteronormativitet i terapi. Jeg fulgte en typisk gestaltstruktur med eksperimentering, observasjon og refleksjon. Dette er i tråd med den erfaringsbaserte og eksperimentelle tilnærmingen i gestaltterapi og pedagogikk (Grendstad, 1986). Det ligner også på aksjonslæring og -forskning (Baalen, 2014; Lewin, 1946).

Jeg ba klassen dele seg i to grupper for å gjøre terapeut–klient-arbeid. Jeg ba klientene vente utenfor rommet. Jeg sa til terapeutene at de kom til å motta en klient som de skulle ha i terapi i 15 minutter. Så gikk jeg ut til klientene og ga dem noen instruksjoner. Jeg ba dem tenke på noen de følte en viss tiltrekning mot, en person av samme kjønn som seg selv eller et annet kjønn. De skulle gå inn og velge en terapeut og snakke om tiltrekningen og situasjonen. De skulle gjøre dette mens de prøvde å ikke avsløre personens kjønn; for eksempel ved å unngå kjønnsspesifikke pronomen. De skulle legge merke til hvordan dette opplevdes og hvordan terapeuten deres reagerte – om de avslørte antagelser om kjønn, om de speilet deres valg av ord, og så videre – og hvordan denne responsen opplevdes for dem som klienter.

Etter 15 minutters terapi brukte vi en slags lukket, homogen «akvarium»-struktur («fishbowl» på engelsk) til å dele erfaringer (Wambeke, 2009). Først satt de som hadde vært klienter i en indre sirkel – i akvariet – i 15 minutter og delte sine erfaringer; de som hadde vært terapeuter satt rundt og observerte dem. Så satt de som hadde vært terapeuter i akvariet i 15 minutter og delte sine erfaringer, mens de tidligere klientene nå observerte dem. En fordel med en slik struktur er at det kan bli mer deltagelse i en liten gruppe i midten enn den større klassen som helhet (Ibid.). Det blir også tydeligere fokus på de som er i akvariet og deres erfaringer (Ibid.); i vårt tilfelle først klienterfaringene og deretter terapeuterfaringene. Det kan minne om fokusgruppemetode der en gruppe mennesker samles og snakker om et bestemt tema. De som sitter i den ytre sirkelen får dessuten anledning til å være oppmerksomme på hva som skjer med dem uten å skulle si noe med en gang. Dette blir tydelig i eksempelet som beskrives senere med en terapeut som hadde gjort «feil» og først benektet det for seg selv og deretter skammet seg før hun opplevde at hun kunne dele, reflektere og lære noe av det.

Etter akvarium-samtalene ba jeg alle om å komme tilbake til den store sirkelen vi sitter i når hele klassen er fokus. Jeg inviterte dem som var villige til å delta i en studie til nå å skrive ned noen opplevelser på et papir. Det skulle være anonymt, men de kunne notere kjønn og alder hvis de var komfortable med det. Deretter skulle notatet leveres til meg. For å redusere også subtilt press sa jeg at de som ikke ønsket å delta bare kunne levere et blankt papir. Alle deltok. Vi fortsatte deretter å dele og reflektere sammen som hel klasse. På dette tidspunktet begynte vi å sette mer gestaltteori på opplevelsene. Deretter ba jeg de som ville om å skrive noe kort om hva de tenkte var relevant gestaltteori, hva de hadde lært og så levere også dette papiret til meg.

4. Observasjoner og refleksjoner

Jeg vil nå presentere noen observasjoner og refleksjoner som jeg og studentene gjorde. Dette er basert på notater jeg selv skrev under og rett etter samlingen, samt notatene fra studentene. Jeg forsøker også å forstå disse observasjonene og refleksjonene i lys av den eksisterende teorien og forskningen presentert tidligere i artikkelen.

Instruksjonen om å unngå å avsløre kjønnet til personen de var tiltrukket av, hadde en effekt på mange av studentene som hadde vært klienter. Det ble nevnt både under deling i akvarium og i innleverte notater. En kvinne i trettiårene skrev: «Det var veldig vanskelig å unngå pronomen i samtalen. Jeg måtte søke etter ord og formuleringer. Det førte til en distansering.» Det hun beskriver er ikke veldig forskjellig fra det mange av oss som er LHBT/skeive opplever. Kanskje dette eksperimentet hjalp de studentene som ikke identifiserte seg som LHBT/skeive med å få økt forståelse og empati for denne situasjonen.

Mange terapeuter hadde ikke uttrykt noen heteronormative antakelser, og dette hadde en viktig effekt på klientene. En mann i førtiårene skrev: «Jeg snakket om tiltrekning til personer utenfor mitt nåværende forhold. Terapeuten ble aldri kjent med kjønnet på disse, personene i eller utenfor det nåværende forholdet. Det føltes bra å bli møtt som jeg var, uten at noe ble lagt til angående kjønn.» Selv om vi ikke vet om denne mannen var LHBT/skeiv eller ikke, er den positive opplevelsen i tråd med andre situasjoner når en terapeut viser «åpenhet og aksept» og «unngår å anta noe om pasientens seksuelle praksis og seksuell orientering gjennom bruk av kjønnsnøytralt språk» (Omdal, 2018, s. iv).

Det ble imidlertid også klart at flere klienter hadde opplevd at terapeuten deres antok noe om dem. En mann i trettiårene skrev:

• Jeg opplevde at terapeuten konkluderte (og tok feil) om kjønnet til personen jeg snakket om og en motstand dukket opp i meg. Det fortsatte å være figur for meg. Jeg hadde også en svak følelse av irritasjon fordi jeg følte meg «vurdert» på noe terapeuten ikke hadde noen måte å vite noe om.

Dette er i tråd med flere studier om hvordan heteronormativitet er til stede i terapirommet (Omdal, 2018). Opplevelsen og responsen fra klienten er også forståelig i lys av forskning som viser at mikroaggresjoner kan påvirke LHBT- personers velvære og bidra til psykisk lidelse (Balsam et al., 2011; Nadal et al., 2011; Nadal et al., 2014; Robinson & Rubin, 2015; Woodford et al., 2014; Woodford et al., 2015; Wright & Wegner, 2012).

Allerede under første akvarium med klienter snakket flere om at terapeuten deres antok noe om dem og hvordan de hadde opplevd dette. Da hun hør- te de andre snakke om dette, ble kvinnen som identifiserte seg som lesbisk, tydelig emosjonell og sa hvordan dette var en så kjent opplevelse for henne, og hvor mye det betydde at andre her fikk en opplevelse av det. Hun innså også at hun normalt ikke forventer noe annet fra mennesker og ser det som sitt ansvar å eventuelt rette på dem. Hun fortalte at hun nå ble berørt også av en medfølelse med seg selv. Dette er i tråd med eksisterende forskning som viser at LHBT-personer ofte opplever mikroaggresjoner (Nadal et al., 2011; Nadal, Skolnik, & Wong, 2012; Nadal et al., 2014; Platt & Lenzen, 2013; Sue, 2010). Mens den lesbiske studenten ikke nevnte spesifikt noen negative erfaringer fra utdanning eller ved instituttet, er det verdt å huske på forskningen på LHBT-mikroaggresjoner i utdannelse av rådgivere/veiledere (Bryan, 2017). I tråd med denne forskningen og anbefalingene forsøkte jeg å gjøre temaet relevant for alle studentene gjennom dette eksperimentet og derved forhåpentligvis også å gjøre alle bedre forberedt på klienter som er LHBT/skeive og å håndtere opplevelser av diskriminering eller forutinntatthet.

En mann – som ofte hadde snakket om den kvinnelige kjæresten sin i klassen – delte i akvarium at han hadde snakket med studenten som var hans terapeut om tiltrekning til en «kollega» og at terapeuten hadde antatt at det var «hun». Han hadde ikke rettet på terapeuten. Nå følte han seg litt dårlig. En annen student som satt i akvarium spurte ham mer om opplevelsen. Mannen fortalte at han hadde opplevd tiltrekning til kolleger, «både menn og kvinner». Han sa ikke noe for å indikere at han identifiserte seg som LHBT/skeiv. Dette antyder hvordan heteronormativitet kan være begrensende for alle, uavhengig av om man identifiserer som heterofil eller LHBT/skeiv (Anonym, 2015; Browne & Nash, 2010/2016; Warner, 1991). Vi er mange som på et eller annet tidspunkt har opplevd tiltrekning til mennesker av ulike kjønn (se også Anonym, 2015).

Klientenes deling i akvarium utløste forståelig nok skam hos studenter som hadde vært terapeuter og nå innså at de hadde gjort heteronormative antagelser. Da det var deres tur til å sitte i akvarium, sa en kvinne at hun først hadde reagert med benektelse og deretter skam da hun hadde hørt sin klient dele at hun hadde gjort «en feil» og brukt feil pronomen. Hun sa at kjønn hadde vært irrelevant for henne, hun var interessert i historien og personen. Likevel hadde hun – ubevisst – antatt og uttrykt noe om kjønn. Mens gestaltterapi i seg selv kan anses som LHBT-/skeiv-vennlig, er gestaltstudenter og terapeuter en del av det større samfunnsfeltet, og det vil være partiskhet og forutinntatthet – og mye er, som forskning viser, ubevisst og utilsiktet.

Rett etter denne kvinnens deling, valgte jeg å bryte inn og si noe om hvordan heteronormativitet fortsatt er en del av vårt større felt (Anderssen & Malterud, 2013). For mange var begrepet «heteronormativitet» helt nytt. Jeg forklarte begrepet kort. Deretter nevnte jeg en opplevelse med den fantastisk varme og omsorgsfulle fastlegen min. Han hadde antatt at jeg snakket om en jente og sa «hun» etter at jeg snakket om «kjæresten min» en gang, og jeg korrigerte ham ikke. Jeg tenkte først at det ikke var noen stor sak, men det var likevel en av mange «myggstikk» (Fusion Comedy, 2016). Videre delte jeg at jeg som terapeut også har gjort heteronormative antagelser om klienter. På en måte prøvde jeg å «hjelpe studenter til å se mikroaggresjoner som del av en læringsprosess for alle studenter», som anbefalt av Bryan (2017, s. 233). Jeg ønsket også å normalisere fenomenet og redusere skammen til studentene som hadde gjort «en feil», presisere at dette er et feltfenomen, at det ikke handler om at noen er dårlige mennesker, og samtidig at vi kan prøve å øke bevisstheten vår. Jeg anbefalte Project Implicit for å bli mer oppmerksomme på vår partiskhet og forutinntatthet. Jeg sa også noe om at uansett hva som skjer, kan det brukes i terapi: Hvis du gjør «en feil», kan klienten kanskje korrigere deg, og denne opplevelsen kan være en nyttig opplevelse og reflekteres over sammen i terapi. Hvis klienten ikke korrigerer deg og det senere blir klart at du gjorde «en feil», kan også det være nyttig og reflekteres over i terapien. Begge situasjonene er tross alt nær det som skjer utenfor terapirommet. Dialog, et viktig gestaltbegrep, er uansett relevant. Vi brukte også litt tid på å reflektere sammen som hel klasse, inkludert å prøve å forstå hva som hadde skjedd i lys av gestaltteori og begreper. I innleverte notater fremhevet studentene feltteori, introjeksjon, projeksjon, dialog og den fenomenologiske metoden. En student skrev: «Jeg ble klar over introjeksjon … Hvor påvirket jeg også er av feltfenomenet i samfunnet vårt – heteronormativitet – hvor lett det er å anta.» En annen student skrev: «Med fenomenologi unngår jeg å legge noe til klientens historie som ikke er der.» En tredje student skrev: «Still spørsmål! Sjekk ut! Dialog.» En kvinne i femtiårene skrev:

• Klienten beskrev at hun var forelsket i en person som ikke var mannen hennes. Figuren var følelsen hun beskrev, en forelskelse […] Da klienten var i akvarium, forsto jeg […] Jeg som terapeut hadde sagt HAN, jeg antok at det var en mann hun var forelsket i. Det var en oppvåkning! Jeg hadde ikke tenkt på kjønn i det hele tatt. Det var ikke viktig eller figur for meg […] En nyttig opplevelse jeg vil ta med meg. Hvordan kan jeg anta at hun var betatt/forelsket i en av samme kjønn som mannen sin? […] Jeg tror dette handler om egne fordommer og introjeksjon – PUH! Lærerikt!! Tusen takk!

5. Avslutning og anbefalinger

Jeg vil påstå at gestaltterapi står i sterk kontrast til heteronormativitet og relaterte former for undertrykkelse. Likevel er gestaltstudenter og terapeuter en del av det større samfunnsfeltet, og det vil være partiskhet og forutinntatthet – og mye er, som forskning viser, ubevisst og utilsiktet. I denne artikkelen har jeg sett nærmere på heteronormativitet i en gruppe gestaltterapistudenter – og hvordan det kan adresseres. Jeg presenterte et enkelt eksperiment som jeg håper vil bli brukt i terapiutdanning og ellers for å øke bevisstheten om heteronormativitet.

Eksperimentet avslørte at mange studenter ikke uttrykte noen heteronormative antagelser. Dette kan henge sammen med vår fenomenologiske tilnærming, en tilnærming som gjør at vi bestreber oss på å ikke anta, men holde oss så nær klientens virkelighet og sannhet som mulig (se også Kolmannskog, 2014). Det ble imidlertid også klart at flere hadde gjort antakelser. Å bli fortalt at de hadde gjort «en feil» utløste forståelig nok skam hos disse studentene. Jeg tror det er viktig å normalisere fenomenet og redusere skammen, klargjøre at heteronormativitet er et feltfenomen, at det ikke handler om at noen er dårlige mennesker. Det kan også forstås i lys av uoppmerksom introjeksjon og projeksjon, slik flere studenter nevnte. Samtidig tror jeg det er viktig å kommunisere at vi kan prøve å øke bevisstheten vår og bli mer frigjort selv og støtte andre i deres frigjøring. Heteronormativitet kan være begrensende for oss alle uavhengig av hvordan vi identifiserer oss; en «queering» av gestalt og gestaltutdanningen er derfor til alles fordel.

Litteraturliste

Anderssen N. & Malterud, K. (Red.) (2013). Seksuell orientering og levekår. Bergen: Uni Helse/Uni Research AS.

Anonymous (2015). A gay trainee. New Associations, Issue 17 Spring 2015. British Psychoanalytic Council.

Baalen, D. (2014). An Introduction to Action Research. Kompendium. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt.

Balsam, K. F., Molina, Y., Beadnell, B., Simoni, J. & Walters, K. (2011). Measuring multiple minority stress: The LGBT People of Color Microaggressions Scale. Cultural Diversity and Ethnic Minority Psychology, 17(2).

Barker M. (2014). Heteronormativity. I: Teo T. (red.) Encyclopedia of Critical Psychology, New York: Springer.

Bryan, S. (2017). LGBT Microaggressions in Counselor Education Programs. Dissertations. 3173. Western Michigan University. Available online at https://scholarworks.wmich.edu/dissertations/3173

Browne, K. & Nash, C. J. (2010/2016). Queer methods and methodologies: intersecting queer theories and social science research. New York: Routledge.

Fusion Comedy (2016). How microaggressions are like mosquito bites. YouTube. Available at https://youtu.be/hDd3bzA7450

Goodman, P. (1977). The Politics of Being Queer. I: Taylor Stoehr (red.), Nature Heals. Psychological Essays. New York: Free Life Editions.

Grendstad, N. M. (1986). Å lære er å oppdage. Kristiansand: Didakta forlag. Kolmannskog, V. (2014). Gestalt approaches to gender identity issues. Gestalt Review 18 (3).

Lewin, K. (1946). Action research and minority problems. Journal of Social Issues, 34 (6). McNeill, T. (2013). Sex education and the promotion of heteronormativity. Sexualities, 16(7).

Nadal, K. L. (2008). Preventing racial, ethnic, gender, sexual minority, disability, and religious microaggressions: Recommendations for promoting positive mental health. Prevention in Counseling Psychology: Theory, Research, Practice and Training, 2.

Nadal, K. L., Issa, M.-A., Leon, J., Meterko, V., Wideman, M. & Wong, Y. (2011). Sexual orientation microaggressions: «Death by a thousand cuts» for lesbian, gay, and bisexual youth. Journal of LGBT Youth, 8(3).

Nadal, K. L., Skolnik, A. & Wong, Y. (2012). Interpersonal and systemic microaggressions toward transgender people: Implications for counseling. Journal of LGBT Issues in Counseling, 6.

Nadal, K. L., Davidoff, K. C., Davis, L. S. & Wong, Y. (2014). Emotional, behavioral, and cognitive reactions to microaggressions: Transgender perspectives. Psychology of Sexual Orientation and Gender Diversity, 1(1).

Newbigin, J. (2015). Rethinking our approach to sexualities. New Associations, Issue 17 Spring 2015. British Psychoanalytic Council.

Omdal, E. (2018). Seksuell orientering i terapi – usynlig og antatt heterofil? Å komme ut som homofil, lesbisk og bifil i terapi – en litteraturgjennomgang. Masteroppgave. Bergen: Universitetet i Bergen.

Platt, L. F. & Lenzen, A. L. (2013). Sexual orientation microaggressions and the experience of sexual minorities. Journal of Homosexuality, 60(7).

Robinson, J. L. & Rubin, L. J. (2015). Homonegative microaggressions and posttraumatic stress symptoms. Journal of Gay & Lesbian Mental Health, 20(1).

Sue, D. W. (2010). Microaggressions in everyday life: Race, gender, and sexual orientation. Hoboken, NJ: John Wiley & Sons.

Wambeke, T. (2009). Faciliate a Fishbowl Discussion. International Training Centre of the ILO. Tilgjengelig online på https://itcilo.wordpress.com/2009/02/16/facilitate-a-fishbowl-discussion/

Warner, M. (1991). Introduction. I Warner, M. (red.), Fear of a queer planet: queer politics and social theory. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Weiss, J. T. (2020). Heteronormativity. International Encyclopedia of the Social Sciences. Tilgjengelig online https://www.encyclopedia.com/social-sciences/applied-and-social-sciences-magazines/heteronormativity

Woodford, M. R., Kulick, A., Sinco, B. R. & Hong, J. S. (2014). Contemporary heterosexism on campus and psychological distress among LGBQ students: The mediating role of self-acceptance. American Journal of Orthopsychiatry, 84(5)

Woodford, M. R., Chonody, J. M., Kulick, A., Brennan, D. J. & Renn, K. (2015). The LGBQ Microaggressions on Campus Scale: A scale development and validation study. Journal of Homosexuality, 62(12).

Wright, A. J. & Wegner, R. T. (2012). Homonegative microaggressions and their impact on LGB individuals: A measure validity study. Journal of LGBT Issues in Counseling, 6(1).

Läs Eva Amundsdotters kommentarer till Vikram Kolmannskogs artikel!